Kulturforskjeller

Norge blir regnet for å være et homogent samfunn, noe som betyr at innbyggerne er regnet for å være ganske like. En sier gjerne at det finnes en norsk kultur fordi vi deler samme kunnskap og historie og de samme skikkene. Kultur er med andre ord avgjørende for hvordan en oppfatter og oppfører seg i dagliglivet. Ofte får vi høre at det er et norsk kulturtrekk at vi er avvisende og stille når vi møter fremmede. Guttene er ikke like pågående når de flørter med jentene som det italienske gutter er, og vi forteller sjelden livshistorien vår til en fremmed person på bussen. Kultur handler altså om rollelæring. Vi lærer gjennom livet hvordan vi skal tenke og oppføre oss. Denne læringen er for en stor del ubevisst. Vi tenker sjelden på at en faktisk oppfører seg og tenker som en nordmann.

Til tross for at en regner Norge for å være et homogent samfunn, finnes det indre kulturelle forskjeller i landet. Mest vanlig er det nok å peke på at fremmedkulturelle innvandrere har vært med på å endre det norske samfunnet: Kristendommen er blitt litt mindre dominerende, maten er blitt mer krydret og det språklige mangfoldet har økt. Der er likevel viktig å presisere at samfunnet ville ha endret seg selv om ingen fremmedkulturelle grupper hadde kommet til Norge.

Vi trenger ikke lete mellom nye innvandrergrupper for å finne minoriteter som skiller seg ut ved kulturelle særtrekk i Norge. Landet har alltid hatt to ulike folkegrupper, nordmenn og samer. På 1960-, 1970- og 1980-tallet satte flere internasjonale organisasjoner søkelyset på vern av sivile og politiske retter for minoriteter, urfolk og stammefolk. På grunn av dette ble Samerettsutvalget opprettet i 1980. Dette utvalget kom med forslag om å opprette et eget Sameting og en lov om samiske rettsforhold. Sameloven ble vedtatt i 1987, i 1988 ble samenes retter skrevet inn i Grunnloven og den 9. oktober året etter åpnet Kong Olav det første ordentlige sametinget.

Geografi, miljø og økonomi

Det viktigste kulturelle skillet i Norge kan likevel føres tilbake til tida før de fargede fremmedarbeiderne satte sine bein på norsk jord. Tradisjonelt har det vært store forskjeller mellom livet på landsbygda og i byene, og folk i de ulike landsdelene har ikke alltid vært fornøyd med den politikken som har blitt utformet sentralt. Slike konflikter har vært opphavet til dannelsen av flere partier, blant annet Venstre, Høyre, Senterpartiet og Kystpartiet. Nesten daglig blir vi minnet om at bøndene og byborgerne har ulike interesser. Bøndene vil ha gode priser for produktene sine, mens byborgerne vil ha billige matvarer. På samme måten hører vi stadig om folk rundt om i landet som er misfornøyde med sentralstyringa fra Oslo. Slik uenighet bunner blant annet i at sosialiseringsprosessene er forskjellige. Dersom en vokser opp på en gård, lærer en gjerne å legge vekt på andre ting enn det en gjør dersom en vokser opp i en by. På samme måten kan folk bli påvirket av at de vokser opp og bor i ulike landsdeler.

Nordmennene er ujevnt fordelt ut over vårt langstrakte territorium. Bare noen få kommuner har mer enn 50 000 innbyggere. Figur 1 viser at det er minst en folkerik kommune i hver landsdel: Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo. I tillegg viser kartet at kommunene rundt Oslofjorden har mange innbyggere. På grunnlag av dette kan vi identifisere to sentraliseringstendenser. For det første at folk klumper seg sammen i regionale sentre, og for det andre at folk klumper seg sammen rundt hovedstadsregionen.

Figur 1: Gruppert folketall i kommunene. Tallene er fra 2000.

Økonomi har også vært en kilde til kulturelle forskjeller i Norge. Fra gammelt av var det store forskjeller mellom hvordan de med penger og status og de fattige kunne leve livet sitt. Hamsun skriver for eksempel om hvordan fete fiskeværeiere nærmest satte seg selv over loven. De mesket seg med fattige ungjenter og utnyttet fattigfolk på det groveste. Væreierne levde et liv fundamentalt ulikt det fiskerne gjorde. Dette virket inn på oppveksten til barna; sosialiseringen var ulik, noe som gav kulturelle forskjeller.

Frykt for det fremmede

Kulturkollisjonen mellom nye og gamle landsmenn er likevel den som får mest oppmerksomhet i den allmenne diskusjonen. Helt siden Norge begynte å ta i mot innvandrere som søkte arbeid på 1960- og 1970-tallet, har en stilt spørsmål om hvordan de fremmede ville påvirke det norske samfunnet. Denne diskusjonen ble i liten grad påvirket av at Norge stanset den generelle innvandringa fra land utenfor Vest-Europa i 1975.

Det kan være mange grunner til at folk er skeptiske til innvandring og innvandrere. Noen mener for eksempel at innvandrere tar jobbene fra nordmenn, andre legger vekt på at det er uheldig å blande mennesker med ulik religiøs tilhørighet.

Skolevalgsundersøkelsene har også stilt spørsmål om holdninger til innvandring. Ett av spørsmålene er om innvandring truer vår nasjonale egenart. I 2005 svarte omlag 49 prosent av guttene at de er helt eller nokså enige i at innvandring utgjør en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart, mens bare 31 prosent av jentene svarte på samme måten.

Tabell 1: Krysstabell mellom innvandringstrussel og kjønn. Loddrett prosentuering

 GuttJente
Helt enig 33,6 17,1
Nokså enig 15,2 14,0
Både og 19,8 26,4
Nokså uenig 13,9 17,9
Helt uenig 17,6 24,6

Kilde: Skolevalgundersøkelsen 2005

Hva kan være grunnen til at jentene og guttene svarer ulikt? Er guttene mer negative til innvandring fordi de frykter at innvandrerne vil gjøre det vanskeligere å få arbeid, og er jentene mer positive fordi de synes at mange innvandrergutter er kjekke og spennende?