Valgordning

Hvert fjerde år er det stortingsvalg i Norge. Da har alle stemmeberettigede mulighet til å avgi sin stemme. Men hvordan blir stemmer gjort om til seter i stortingssalen? Reglene som styrer denne prosessen utgjør valgordningen i landet, og i dette arbeidsopplegget skal vi se næremer på noen sider ved dette regelverket.

Innledningsvis vil vi også presisere at dette arbeidsopplegget er todelt. I første del vil vi kort beskrive noen generelle momenter ved den norske valgordnigen, i del to forutsetter vi bruk av undervisnings- og mandatberegningsprogrammet Celius. Mange skoler har dette programmet, og kan således fullføre arbeidsopplegget. Andre skoler kan avslutte arbeidet etter del en.

Fra stemmer til seter

Under valgkampen presenterer partiene sine valglister og sitt politiske program overfor velgerne. Velgerne vurderer partienes kandidater, politiske synspunkter og deres handlemåte i den foregående stortingsperioden, og på bakgrunn av dette gjør de sitt valg ved enten å støtte det ene eller det andre partiet. Etter at valglokalene er stengt, starter stemmeopptellingen. Men hvordan gjøres stemmer om til representanter?

Den norske valgordningen er basert på prinsippene om direkte valg og forholdstallsvalg i flermannskretser. Direkte valg innebærer at velgerne stemmer direkte på representanter for valgdistriktet ved å gi sin stemme til en valgliste. Forholdsvalg betyr at representantene fordeles etter det innbyrdes forhold mellom de stemmetall som tilfaller de enkelte valglister. Både politiske partier og andre grupper kan stille liste ved valgene.

Ved stortingsvalg er landet delt inn i 19 valgdistrikt som tilsvarer fylkene, inkludert Oslo kommune som er eget fylke. Det velges 169 representanter til Stortinget. Hvor mange representanter som skal velges fra hvert valgdistrikt, avhenger av fylkenes innbyggertall og areal. Av distriktspolitiske hensyn er det slik at fylker med få innbyggere og spredt bosetting, har flere representanter i forhold til folketallet enn fylker hvor befolkningstettheten er høyere. Av de 169 representantene velges 150 som distriktsrepresentanter, mens 19, ett mandat fra hvert fylke, velges som utjevningsmandater.

Utjevningsmandatene fordeles blant de partiene som har fått en for liten andel av setene på Stortinget sett i forhold oppslutningen på landsbasis. Kun partier som har en oppslutning på mer enn 4 prosent, er med i konkurransen om utjevningsmandatene.

I Norge benyttes utregningsformelen modifisert Sainte Laguë i arbeidet med å gjøre stemmer om til stortingsrepresentanter. Metoden gir et rimelig forhold mellom partienes oppslutning ved valg og det antall seter de oppnår på Stortinget. Modifisert Sainte Laguë favoriserer store partier, og hensikten er å bidra til etableringen av sterke, stabile og styringsdyktige regjeringer.

Oppgaver til Celius

Den norske valgordningen ivaretar tre overordnede hensyn:

Prinsippet om å beskytte minoritetene i distriktene står i kontrast til prinsippet om matematisk rettferdighet. Bruk Celius til å finne ut hvor mange stemmer som ligger bak stortingsmandatene i de forskjellige fylkene:

Fordypningsoppgaver - Programfag politikk og menneskerettigheter

Modifisert St. Laguës metode gir et relativt godt samsvar mellom stemmer og setefordeling, samtidig som den gir noen ekstra seter til det største partiet. Hares kvotient er en formel som brukes dersom man ønsker å øke graden av matematiske rettferdighet. D’Hondt’s metode brukes dersom man ønsker å øke styringsdyktigheten på bekostning av matematisk rettferdighet. Bruk Celius til å svare på spørsmålene: