Partipolitisk uenighet i voteringer

Stortingsrepresentantene står i utgangspunktet fritt til å stemme etter eget hode i avstemninger i Storting og Odelsting. Det er den enkelte person som er valgt til å representere sine velgere. Men i praksis stemmer representantene slik moderpartiet og stortingsgruppen ønsker. Representantenes voteringer forteller således noe om partisystemets form. Samtidig kan man bruke voteringene til å finne ut hvordan det partipolitiske sammarbeidsmønsteret på stortinget forandrer seg over tid.

En innfallsvinkel er å konstruere uenighetsindekser, dvs. indekser som søker å tallfeste graden av uenighet mellom to og to partier.

Ved å følge lenken under, kan du selv utforske den partipolitiske uenigheten som kommer til uttrykk i voteringene fra høstsesjonen i 1979. Vi vil likevel oppfordre deg til å lese resten av teksten på denne siden, da det kan være litt vanskelig å bruke ressursen uten forhåndskunnskaper.

Utforsk voteringsdataene - Oversikt >>

La oss begynne med et eksempel. Ved valget i 2005, fikk de rødgrønne et flertall av representantene. For første gang i historien skulle Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet samarbeide om regjeringsmakten. SV hadde aldri før sittet i regjering, AP hadde alltid regjert alene og SP hadde tidligere vært med i en rekke koalisjonsregjeringer med partier fra sentrum og høyre, men aldri fra venstresiden. Den rødgrønne regjeringen representerte således noe nytt.

I figuren under har vi tallfestet graden av uenighet mellom AP og SV og mellom AP og SP. Grafene viser at uenigheten mellom AP og de to andre partiene forsvant som dugg for solen, da de rødgrønne tok plass i regjeringskontorene. Vi ser også at uenigheten mellom AP og SP var svært stor da SP satt i regjering med Høyre og Kristelig Folkeparti på begynnelsen av 1980-tallet. Man bør derfor vite hvilke partier som samarbeider om regjeringsmakten, når man skal tolke slike grafer.

 

NSDs Uenighetsindeks

NSD har benyttet avstemningene i Stortinget til å tallfeste den partipolitiske uenigheten på følgende måte:

  1. For hver avstemning teller vi hvor mange av et partis representanter som har stemt "for" i avstemningen.
  2. Så beregner vi hvor stor prosentandel disse for-stemmene utgjør av det total stemmeantallet for partiet (Har alle fra H stemt "for", blir resultatet 100 %.).
  3. Deretter sammenligner vi partienes andel for-stemmer.

Vi sammenligner prosentene for to partier om gangen. Har alle representantene for begge partier stemt "for" i en votering, vil andelen for-stemmer være 100 % for begge partier, og det vil i så måte ikke være noe avstand mellom partiene. Dersom alle representantene har stemt "mot", vil det heller ikke være noen forskjell. Avstanden mellom to partier når følgelig sitt maksimum når alle representantene i det ene partiet stemmer for et forslag, mens alle representantene i den andre partiet stemmer mot forslaget.

Matematisk beregner vi avstanden ved å ta differansen (absoluttverdien) mellom andelen for-stemmer mellom de par av partier som studeres. Indeksen uttrykker dermed den gjennomsnittlige avstanden mellom andelen for-stemmer i parti A og B, og varierer mellom 0 (ingen uenighet) og 100 (maksimal uenighet).

Uenighetsindeksen strekker seg tilbake til høstsesjonen i 1979 og er oppdatert til og med 2015. Materialet kan deles inn og analyseres med bakgrunn i blant annet sesjon og emne.

Utforsk voteringsdataene - Emner >>

For å illustrere hvordan man kan bryte ned materialet til bestemte saksområder, vil vi vise enda et eksempel med SV og AP. Vi velger ut saksområdene utdanning og utenrikspolitikk. I sin tid, tilbake på 1950- og 1960-tallet, ble forløperen til SV, Sosialistisk Folkeparti, stiftet av en utbrytergruppe fra Arbeiderpartiet. De som brøt ut, var uenig med Arbeiderpartiet i utenrikspolitiske spørsmål. Utenrikspolitikk har senere vært en kilde til uenighet mellom disse partiene, noe figuren også illustrerer. På det utdanningspolitiske området, har uenigheten mellom disse partiene vært mindre fremtredende. Det kan henge sammen med at begge partiene har vært opptatt av å bruke skolesystemet til å redusere forskjellene i landet. Begge partiene har vært varme forkjempere for en skole som sikrer et godt utdanningstilbud til alle typer elever.